Tone Hødnebø deler sitt Hauge-dikt
Foto: Rolf M. Aagaard

Tone Hødnebø deler sitt Hauge-dikt

Laurdag 8. juni vart diktartavla delt ut til Tone Hødnebø på Hardanger folkemuseum. Her deler ho eit dikt av Hauge, som for henne er blant dei sterkaste og vakraste av dikta hans.

GULLHANEN

Og eg var longo død. Død i mitt skal,
og gol som gullhane i Miklagard.
Eg levde under – høyrde skurr og svar
og streid imot; og holt læt seld sjels gal.

Til draumen skok meg vak ei festgul nott,
so hamen fall og glansen vart til støv:
Eg er i døri heime. Huset søv.
Og barnehjarta slær att sælt og brått.

Eg stend med hand på klinka inn til mor
og far, – ser månen skin på slite golv.
Du vart so lenge? kjem det, utan ord.

Bak rømdi rørde sorgi tungt sin kolv.
So slepte draumen meg. I gullsmidd gjord
for keisaren eg atter gol og svor.

Olav H. Hauge

Diktet står i samlingen ”Seint rodnar skog i djuvet” fra 1956. For meg er dette et av de sterkeste og vakreste diktene Hauge har skrevet. Jeg blir aldri ferdig med å lese det. Da jeg kom over Hauges dikt som ganske ung ble jeg fanget av de korte og mer enkle diktene, og jeg oppdaget på mange måter det moderne norske diktet via Hauge. Diktet Gullhanen snakker til meg der jeg er nå, og jeg tenker at Hauge selv må ha vært midt i livet da han skrev denne sonetten. I dette diktet er det ikke noe skille mellom hva som er sant eller ikke sant. Det mest troverdige er selve forvandlingen og forflytningen, og diktet får meg til å tro på at dette faktisk skjer. Diktet beskriver ikke bare en tilstand der det hårfine skillet mellom drøm og våken tilstand, liv og død blir opphevet. Det handler også om å miste seg selv og å møte seg selv - for hvem har ikke vært en gullhane som gol og svor for keiseren.

Tone Hødnebø