Sumarkvelden paa fjellet
(Dikt, 1885)
Av Henrik Krohn
Nutar og tindar,
kollar og rindar
kveldsoli kransar med raudgylte render.
Giddande baaror,
glitrande gaaror
leika so lint imot fjellvatnets strender.
Utyver stupet
ser eg i djupet
storelvi fram undan lauvskogen strøyma,
framaat seg kasta,
lengtande hasta
aa ned i fanget aat fjorden seg gøyma.
Sylvkvite fossar
fjellsida krossar,
govet det siger so sagta med draatten,
smaabekkjer lulla,
elvarne bulla,
ljoda i samspil som leikande slaatten.
Kveldsroden giddar
paa votn og vidder,
bredarne liggja i gullraude glima,
rjupor paa heidi
søkja aat reidi,
fjelli i syni seg sveipa i dima.
Upp ser eg glida,
sagteleg skrida
burte fraa selet røyk gjenom ljoren;
klakrande elden
i dimme kvelden
sender sitt ljos gjenom dyrri fraa aaren.
Soli mun siga,
skuggarne stiga,
snart dei seg heilt yver fjellgarden strekkja;
eg sit og drøymer,
dagsstrævet gløymer,
kveldsfreden ljuvt seg i saali mun sekkja.
